Född: cirka 1275 in Sørum, Akershus, Norway
Död: cirka 1320 in Borregård, Norway
Son of Jon Ivarsen Raud och Åse Raud
Husband of Agnes Håkonsdatter, Kongsdatter
Father of Jon Bolt, d.y. (The younger); Sigurd Haftoreson; Nils Haftorsson Sudreim och Ulf Suderheim, Borregård
Half brother of Jon Rose, til Sudrheim; Gunnar Jonsson Saltkar Raud; Ragnhild Jonsdatter; Ivar Jonsen (Sudreim) och Thore Tinghatt (Sudreim)
1312, Fikk Borregård av kong Håkon. Sysselmann
----
http://no.wikipedia.org/wiki/Havtore_Jonsson
Havtore Jonsson (født 1275, død 1320) var en norsk adelsmann og lendmann av Sudreimsslekten (Sørum) på Romerike. Han var sønn til ridderen Jon Raude Ivarsson (død 1312) og ble gift med Håkon Magnussons uekte datter Agnes og dermed kongens svigersønn, noe som ga han politisk innflytelse. Etter kongens død i 1319 satt han i formynderregjeringen til han selv døde året etter.
Hans to sønner, og Håkon Magnussons barnebarn, Jon og Sigurd, omtalt som Havtoresønnnene spilte noe senere en politisk rolle under den etterfølgende kongen Magnus Eriksson som var deres fetter.
Havtore Jonsson var sysselmann på Romerike og eide en rekke gods og landområder rundt i hele Norge, herunder Borregård og halve Sarpefossen.
--------------------
Hafthor Jonsson, (Havtore Jonsson), född 1275, död 1320, var en norsk storman och fogde, son till riddaren Jon Raud Ivarsson (död 1312) från vilken den ännu fortlevande adliga släkten Roos af Hjelmsäter härstammar.
Jonsson var ägare av stora jordagods i skilda delar av Norge. Vid kung Håkon V Magnussons död 1319, blev han en i förmyndarregeringen för den treårige tronföljaren Magnus Eriksson. Han dog året därpå, 1320. Gifte sig 1302 med kung Håkons oäkta dotter Agnes Håkondotter.
Källa
Nordisk Familjebok: Hafthore Jonssön
--------------------
Another possible birth date and death
Birthdate 1275 Sudreim, Ringerike, Buskerud, Norway
Died 1319 in Sudreim, Ringerike, Buskerud, Norway
(For definition of (Riksråd) and (Sysselmann) see below at bottom.
(Riksråd) Haftore Jonsen Romsdal was (sysselmann) riksråd. He was born in 1281 at Romsdal, Norway. He married Prinsesse Agnes Håkonsdtr, daughter of konge Håkon V. Magnussen and (--?--) Sigurdsdtr. He died in 1320 at Sundrheim, Norway.
Prinsesse (Princess) Agnes Håkonsdtr was born in 1292. She married (riksråd) Haftore Jonsen Romsdal, son of baron Jon Ivarsen Raud and Åsa Haftorsdtr. She died in 1344.
Definition of (Sysselmann.)
Sysselmann/Sýslumaður is a Norwegian and Icelandic title of local government. It was used during the Middle Ages as a noble title. It has been revived twice in modern times as a special form of local government, the Governor of Svalbard now holds the title and the Governor of Erik the Red's Land held the title from 1932 to 1933. The English version is sheriff.
--------------------
Definition of Riksråd
Definition of (Riksråd.)
(Riksråd) is in Scandinavia and a title on a royal adviser (COUNCILOR), and the collection of these advisers. Ursprunget till riksrådet var att kungen, omgiven av stormän i sin närhet, naturligt inhämtade dessas råd och stöd vid beslut. The origin of the Swedish Council was that the king, surrounded by great men in their vicinity, naturally sought their advice and support in the decision.
Rådet utvecklades under 1200-talet. It was developed in the 1200s. Där ingick biskoparna (ärkebiskopen var lagfäst som ledamot), stormän och lagmän (ofta samma personer). Where were the bishops (Archbishop was legal as a member), great and lagmän (often the same people). Rådet ansåg sig som medlare mellan kung och folk. The Council considered as mediators between the king and people. Dessa kom med tiden att betraktas som en särskild korporation i riket. Those came with time to be considered as a separate corporation in the kingdom.
The Norwegian Riksråd gradually emerged around 1300, evolving from the King's council. It emerged clearly as a power factor after 1319, during the minority of king Magnus VII Eriksson. There doesn't seem to have been any clear rules for how many members the council should have, or who should be councillors. During the 1400s, the number could be from 30 to 40, whereas after 1500 it was barely above 10. The Norwegian bishops were automatically members. There was at the time five bishops in mainland Norway (the archbishop in Trondheim, the bishops in Oslo, Hamar, Stavanger, Bergen), plus one in the Faroe Islands, two on Iceland, one in Greenland, and one in Orkney (lost to Scotland in 1468). The bishops from the islands rarely participated in the Norwegian riksråd. In addition, the chaplains of the royal chapels in Oslo and Bergen were permanent members. So were the commanders of the five strongest castles of Norway: Bohus, Akershus in Oslo, the castles in Bergen, Tønsberg and Trondheim. The rest of the council was recruited from the Norwegian nobility. Only Norwegians were eligible for these places in the Norwegian Riksråd - however, this was also taken to include foreigners who had married a Norwegian. As several of the bishops and commanders of the castles were foreign - mostly Danish, but also some Swedish and German - the number of Norwegians in the Norwegian Riksråd gradually diminished. The archbishop of Trondheim mostly acted as the head of the council.
As Norway had of old been a hereditary kingdom, the Norwegian Riksråd's task did not, originally include the election of the king, as in Sweden and Denmark. However, as successive kings died without leaving any issue, starting with Olav IV in 1387, it fell to the Riksråd to interpret the succession laws. This it did so freely that Norway more and more became, in reality, an elected monarchy, like its Nordic neighbours. This was formally affirmed in 1450, when Christian I of Denmark took the Norwegian throne as an elected monarch. On his death, in 1481, the Riksråd ruled the country for two years, in an interregnum, before electing Christian's son as the new king - a period which could be seen as the height of the council's power.
--------------------
Ridder (skutilsvein).
Riksrådsmedlem, kongens nærmeste.
Fikk Borregard (Borgargardir) av kong Håkon Magnusson i 1312 for utståtte tjenester.
Gift med Håkons datter Agnes.
Eide Sudreim i Sørum og Bingen Lense 1312. Døde fra 2 mindreårige sønner.
--------------------
Hafthor Jonsson var riddare, riksråd och baron. Ägare av stora jordagods i skilda delar av Sverige. Vid konung Håkon V Magnussons död, 1319, blev han en av förmyndarna till den treårige tronföljaren Magnus Eriksson. Levde 1331 och troligen bosatt på Suderheim. Gifte sig 1302 med Agnes Håkondotter.
--------------------
Source: http://www.steig.no/slekt/default.htm
Norsk biografisk leksikon (http://www.snl.no/.nbl_biografi/Havtore_Jonsson/utdypning):
Havtore Jonsson, død 20. april 1319, Nøyaktig fødselsår og fødestad er ikkje kjende; ); dødsstaden er ikkje kjend; ca. 1275–1319 el. 1320. Riddar, syslemann, kongeleg rådgjevar og stor godseigar. Foreldre: Baron Jon Ivarsson Raud (ca. 1245–ca. 1312); moras namn er ikkje kjent. Gift truleg 1307 el. 1308 (trulova 1302) med Agnes Håkonsdotter (nemnd 1302–12). Far til Jon Havtoresson (ca. 1312–ca. 1390) og Sigurd Havtoresson (ca. 1315–ca. 1392); svoger av Torvald Toresson (ca. 1250–etter 1330) og Ingebjørg Håkonsdatter (f. 1301– død trolig 1361).
Havtore Jonsson høyrde til krinsen av nære rådgjevarar til Håkon 5, og som kongens svigerson hadde han ein framskoten posisjon. Han var av den kjende Sudrheim-(Sørum-)ætta og hadde truleg kongeblod i årene. I tillegg var han kongetru, ein kombinasjon som kan forklåre at kong Håkon gav han si utanomekteskapelege dotter til ekte.
Slektsbakgrunnen til Havtore Jonsson er omdiskutert. Faren, Jon Ivarsson Raud, er siste gong omtala juni 1312 og døydde truleg like etter. Med tilvising til Gustav Storm har både Halvdan Koht (i NBL1) og andre historikarar ført inn Jon på Sørum, nemnd i sagaen som Håkon Håkonssons frende, som Jon Ivarssons farfar, men Henning Sollied avviser det. Han har sannsynleggjort at far til Jon Ivarsson var Ivar av Skedjuhov (Skea på Romerike), og han finn det “meget nær å slutte” at Ivar var son til stormannen Olav Mok, som vart drept av ribbungane 1224. Kongsfrenden Jon plasserer Sollied på Sørum i Luster (Sogn), men det har også vorte gissa på (Geirr Leistad) at han høyrde til Sudrheim-ætta og var nærfrende til Ivar av Skedjuhov.
Jon Ivarsson Raud hadde fem born; i tillegg til Havtore, som truleg var eldst, var det sønene Ivar (død 1309) og Tore (med tilnamnet Tinghatt, død 1310) og døtrene Ragnhild og Ragndid (den første gift med baronen Sæbjørn Helgesson, den andre med riddaren Torvald Toresson av Papøy på Hjaltland). Både Ivar og Tore Tinghatt hadde riddarstatus, og begge fall i slag.
Trulovinga mellom Havtore og jomfru Agnes skjedde 1302. Vi veit ikkje sikkert når bryllupet stod, men dersom vi går ut frå at Havtore fekk riddarslaget samstundes med at han vart kongens svigerson, kan det ha vore ca. 1307. Første gong Havtore er omtala med herretittel, er rett nok 1312. Saman med faren og andre framståande menn ferda han dette året ut brev om makeskifte mellom Mariakyrkja i Oslo og Hovudøy kloster, og etter plasseringa i brevet må han ha lengre ansiennitet enn ein annan av utferdarane, Bjarne Audunsson, som er omtala med herretittel 1308.
I heimanfølgje fekk jomfru Agnes 15 gardpartar på Romerike, med samla skyld noko over 5 markebol. 1312 drog kongen gardpartane inn att under kongedømet “til æveleg eigedom”, og i staden la han ut Sorknes i Solør med ei skyld på 6 markebol. Det kan vere naturleg å tolke dette slik at kongen la ut eigedomar av sitt patrimonium eller private jordegods då dottera gifte seg. Då han gjorde om gåva – truleg etter bøn frå svigersonen – tok han ein gard av det eigenlege krongodset (bona corona), og i staden overførde han til krona det han tidlegare hadde lagt ut av privatgodset. Ein slik praksis, som var vanleg i Vest-Europa, har vi også andre døme på i Noreg, men sidan Noreg var eit arverike, var skiljet mellom patrimoniet og bona corona ikkje så absolutt her. Berre fire dagar seinare fekk herr Havtore ei ny storstilt gåve, nemleg kongens tomt og gard i Sarpsborg med jordstykke og fossefall. Dette var det seinare Borregård, som vart verande i etterslekta til Havtore Jonsson til fram på 1600-talet.
Bortfestinga av jomfru Agnes var ei klår politisk handling. Samstundes med at han sikra seg stønad frå den mektige Sudrheim-ætta, feste Håkon den eittårige dottera si, Ingebjørg, til den svenske hertug Erik, og gjekk i gang med å utarbeide nye reglar for den kongelege arvefølgja, riksstyret og eit framtidig formyndarstyre. I dette mønsteret høver det også å setje giftarmålet mellom Agnes og Havtore til 1307/1308, då kongen stod midt oppe i konflikten med hertug Erik og var i arbeid med rettarbota frå 1308. Kongen takka herr Havtore med å gjere om bryllupsgåva og gje han eigedomen sin i Sarpsborg “for dei store tenestene som Vi jamnleg har fått av mågen Vår”.
Skea i Sørum, der Havtores farfar hadde tilhald, var også seinare ein av hovudgardane i Sudrheim-godset. Det er først med Havtore at Sørum blir omtala som hovudgard, og då i samband med den sysla han hadde på Romerike. Sørum kan tidlegare ha vore krongods, og det kan ha vore som syslemann og kongsfrende Havtore overtok garden. Ein hovuddel av Sudrheim-godset låg i Borgarsysla, m.a. storgarden Huseby i Onsøy, og med Borregård fekk eigedomen her ein kraftig tilvekst. I arveoppgjeret fekk eldstesonen Jon Borregård-/Huseby-delen, Sigurd fekk Sørum-delen med Giske, som vart hovudgarden til Sigurd.
Havtore Jonsson var ein mann i sin beste alder då han døydde, truleg midt i 40-åra. Siste gong vi høyrer om han, var 20. april 1319, då han saman med sju andre stormenn stod ved senga til den døyande kong Håkon og under eid lova å halde alle kongens forordningar om arvetal og riksstyre. Havtore var nok sjølv sjuk på den tid. Då forhandlingane mellom Noreg og Sverige om kongefellesskap vart sluttførde i juni 1319, var han anten død eller så sjuk at han ikkje kunne møte. Dei to sønene han hadde i ekteskapet med Agnes, Jon og Sigurd, var born på den tid, men dei skulle kome til å bli leiande innan stormannsgruppa i tida som følgde.
Kilder og litteratur
Isl.Ann.
NgL, rk. 1, bd. 3, 1849
DN, bd. 1 nr. 132, 156 og 213, bd. 3 nr. 97, bd. 4 nr. 95 og 370
RN, bd. 3 nr. 651, bd. 4 nr. 67
G. Munthe: “Heraldisk-historiske Optegnelser”, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 124f.
NFH, del 4, bd. 2, 1859
NHfNF, bd. 2:2, 1916
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
H. Sollied: “Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter. III. Sudrheims-ætten”, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
G. Leistad: “Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid”, i Asker og Bærum Historielag. Skrift nr. 37, 1997, s. 311–346
Portretter m.m.
Segl
Avtrykk av Havtore Jonssons segl finst på eit brev frå 1314, i RA, Oslo
Wikipedia (http://no.wikipedia.org/wiki/Havtore_Jonsson):
Havtore Jonsson (født 1275, død 1320) var en norsk adelsmann og lendmann av Sudreimsslekten (Sørum) på Romerike. Han var sønn til ridderen Jon Raude Ivarsson (død 1312) og ble gift med Håkon Magnussons uekte datter Agnes og dermed kongens svigersønn, noe som ga han politisk innflytelse. Etter kongens død i 1319 satt han i formynderregjeringen til han selv døde året etter.
Hans to sønner, og Håkon Magnussons barnebarn, Jon og Sigurd, omtalt som Havtoresønnnene spilte noe senere en politisk rolle under den etterfølgende kongen Magnus Eriksson som var deres fetter.
Havtore Jonsson var sysselmann på Romerike og eide en rekke gods og landområder rundt i hele Norge, herunder Borregård og halve Sarpefossen
--------------------
I en artikkel om «Sudrheimsætten og Romerike» diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
«Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 [Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146]. Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus [Håkonar saga, kap. 276, 285]. Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her.
Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann. Ikke minst dette har vist Håkon V. at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse. Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn. Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter.
Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var «ættstor» nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning. Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall. Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson. Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar.
Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem. Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt. Teorien er morsom, men kan aldri bli annet enn en dristig konjektur. Jeg tør ikke ta stilling til den.
Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten. Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar. Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre. Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig. Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.» 1
Av hr. Jon Ivarssons barn var formodentlig hr. Havtore den eldste. Han ble trolovet med kongedatteren Agnes Håkonsdatter i 1302. Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel slik at ekteskapet mellom dem derfor først kan være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307. Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.06.1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.03.1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså «terminus ante quem» også for hr. Havtores utnevnelse. Ved den kongelige forordning av 17.06.1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron (lendmann)-titelen for framtiden ikke skulle utdeles.
Trolovelsen med jomfru Agnes hadde sikkert sin politiske mening som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokratiet. Trolovelsen fant sted samtidig med at kongens ektefødte datter Ingebjørg ble trolovet med den svenske hertug Erik, og samtidig med vedtaket om nye regler for den kongelige arvefølge og for formynderstyrelsen. Etter de nye regler ble det mulig at også en uektefødt kongsdatters sønn kunne arve tronen.
Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.
Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.01.1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården. Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat «det halve kongerike» hr. Havtore fikk med hustruen. Det var kanskje også pågrunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.01.1312, skjenket sin måg «tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til» (DN III 97):
«Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium at þer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hans logleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt sem lyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manne þessa vara [giof at] hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ[rr sem þat gerer] vili sæta vare sannre ræiði. Var þetta bref gort j Biargvinn s[iau] nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe.»
Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde.
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507.
Fra «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 757:
«Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen.
Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev.»
Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksrådsdom av 01.02.1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903):
«Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffue j Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radh kyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfest fwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breff vtwiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnen thette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrum presentibus impensum.
Datum die et loco quibus supradictis.»
Sammendrag:
Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvern og Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve.
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor.
Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.06.1312 (DN IV 95) og 03.05.1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20.04.1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
Kongen døde 08.05.1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere. Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og 08.05.1320 omtales hr. Havtore som død. At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.06.1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.
Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet. Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel. Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).
Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods. Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier: «Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.» Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år «mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2. februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe».
Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger. Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.
Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.
Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet. Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret. Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte «hirdskråen», korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273.
Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre «hirdstjorer» (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene. Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten. Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter. Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat.
At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen. Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon. Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper. Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste. Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte.
Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig. Etterfølgeren, Håkon V Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag «den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden». Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta «vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde». Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid.
Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon V's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt. Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere.
Betegnelsen «rikets råd» i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon V's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre. Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver. At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt «rikets råd» i stedet for «kongens råd», kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge. Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt fra kongsgården. De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsrnenn. Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter.
Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus. Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med «det alminnelige seglet til rikets råd i Norge». Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon V hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et «riksråd». Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt. Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.
På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer. Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et «hensiktsmessig» antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere «riket», et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene «konge» og «allmue» og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.
Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etter hvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ. Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen. Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen.
Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt åtti år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene. Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket. Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280. Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang. Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret.
Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat.
Tekst: Tore Nygaard
Kilder:
Eldbjørg Arnesen: «Sudrheimsætten og Romerike», artikkel i Romerike Historielags årbok 1982, bind XII, side 19-21.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-118. Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 275, 458. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 173-176. Norsk Biografisk Leksikon, Bind V (1931), side 546-547. Aschehougs Leksikon 1974, «Sudreim». Axel Coldevin: Elingaard, Et gammelt herresete og dets historie, side 11. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 825. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.
--------------------
Sudreim Raumarike Norge
Jon Rovas tredje sønn. Overtok baroniet Suderheim etter faren. Han var Kong Håkon V's rådgiver og svigersønn. Fikk i 1312 Borregård ved Sarpsborg av kong Håkon.
--------------------
Havtore Jonsson, født 1275, død 1320, omtrentlig fødselsår, norsk lendmann av Sudrheimsætten på Romerike, sønn av Jon Ivarsson Raud; ble 1302 forlovet, senere gift med Agnes, Håkon 5s datter utenfor ekteskap. Havtore Jonsson, som var sysselmann på Romerike, eide betydelig jordegods spredt over hele landet. I 1312 fikk han Borregård og halve Sarpsfossen av kongen. Etter kong Håkons død 1319 ble han medlem av formynderstyret for Magnus Eriksson. Havtore hadde to sønner med Agnes, Jon og Sigurd Havtoresønner, som begge spilte en fremtredende rolle i tiden etter farens død.
Utdypning (NBL-artikkel)
Riddar, syslemann, kongeleg rådgjevar og stor godseigar. Foreldre: Baron Jon Ivarsson Raud (ca. 1245–ca. 1312); moras namn er ikkje kjent. Gift tr ...
-------------------- Source: http://www.steig.no/slekt/default.htm
Norsk biografisk leksikon (http://www.snl.no/.nbl_biografi/Havtore_Jonsson/utdypning):
Havtore Jonsson, død 20. april 1319, Nøyaktig fødselsår og fødestad er ikkje kjende; ); dødsstaden er ikkje kjend; ca. 1275–1319 el. 1320. Riddar, syslemann, kongeleg rådgjevar og stor godseigar. Foreldre: Baron Jon Ivarsson Raud (ca. 1245–ca. 1312); moras namn er ikkje kjent. Gift truleg 1307 el. 1308 (trulova 1302) med Agnes Håkonsdotter (nemnd 1302–12). Far til Jon Havtoresson (ca. 1312–ca. 1390) og Sigurd Havtoresson (ca. 1315–ca. 1392); svoger av Torvald Toresson (ca. 1250–etter 1330) og Ingebjørg Håkonsdatter (f. 1301– død trolig 1361).
Havtore Jonsson høyrde til krinsen av nære rådgjevarar til Håkon 5, og som kongens svigerson hadde han ein framskoten posisjon. Han var av den kjende Sudrheim-(Sørum-)ætta og hadde truleg kongeblod i årene. I tillegg var han kongetru, ein kombinasjon som kan forklåre at kong Håkon gav han si utanomekteskapelege dotter til ekte.
Slektsbakgrunnen til Havtore Jonsson er omdiskutert. Faren, Jon Ivarsson Raud, er siste gong omtala juni 1312 og døydde truleg like etter. Med tilvising til Gustav Storm har både Halvdan Koht (i NBL1) og andre historikarar ført inn Jon på Sørum, nemnd i sagaen som Håkon Håkonssons frende, som Jon Ivarssons farfar, men Henning Sollied avviser det. Han har sannsynleggjort at far til Jon Ivarsson var Ivar av Skedjuhov (Skea på Romerike), og han finn det “meget nær å slutte” at Ivar var son til stormannen Olav Mok, som vart drept av ribbungane 1224. Kongsfrenden Jon plasserer Sollied på Sørum i Luster (Sogn), men det har også vorte gissa på (Geirr Leistad) at han høyrde til Sudrheim-ætta og var nærfrende til Ivar av Skedjuhov.
Jon Ivarsson Raud hadde fem born; i tillegg til Havtore, som truleg var eldst, var det sønene Ivar (død 1309) og Tore (med tilnamnet Tinghatt, død 1310) og døtrene Ragnhild og Ragndid (den første gift med baronen Sæbjørn Helgesson, den andre med riddaren Torvald Toresson av Papøy på Hjaltland). Både Ivar og Tore Tinghatt hadde riddarstatus, og begge fall i slag.
Trulovinga mellom Havtore og jomfru Agnes skjedde 1302. Vi veit ikkje sikkert når bryllupet stod, men dersom vi går ut frå at Havtore fekk riddarslaget samstundes med at han vart kongens svigerson, kan det ha vore ca. 1307. Første gong Havtore er omtala med herretittel, er rett nok 1312. Saman med faren og andre framståande menn ferda han dette året ut brev om makeskifte mellom Mariakyrkja i Oslo og Hovudøy kloster, og etter plasseringa i brevet må han ha lengre ansiennitet enn ein annan av utferdarane, Bjarne Audunsson, som er omtala med herretittel 1308.
I heimanfølgje fekk jomfru Agnes 15 gardpartar på Romerike, med samla skyld noko over 5 markebol. 1312 drog kongen gardpartane inn att under kongedømet “til æveleg eigedom”, og i staden la han ut Sorknes i Solør med ei skyld på 6 markebol. Det kan vere naturleg å tolke dette slik at kongen la ut eigedomar av sitt patrimonium eller private jordegods då dottera gifte seg. Då han gjorde om gåva – truleg etter bøn frå svigersonen – tok han ein gard av det eigenlege krongodset (bona corona), og i staden overførde han til krona det han tidlegare hadde lagt ut av privatgodset. Ein slik praksis, som var vanleg i Vest-Europa, har vi også andre døme på i Noreg, men sidan Noreg var eit arverike, var skiljet mellom patrimoniet og bona corona ikkje så absolutt her. Berre fire dagar seinare fekk herr Havtore ei ny storstilt gåve, nemleg kongens tomt og gard i Sarpsborg med jordstykke og fossefall. Dette var det seinare Borregård, som vart verande i etterslekta til Havtore Jonsson til fram på 1600-talet.
Bortfestinga av jomfru Agnes var ei klår politisk handling. Samstundes med at han sikra seg stønad frå den mektige Sudrheim-ætta, feste Håkon den eittårige dottera si, Ingebjørg, til den svenske hertug Erik, og gjekk i gang med å utarbeide nye reglar for den kongelege arvefølgja, riksstyret og eit framtidig formyndarstyre. I dette mønsteret høver det også å setje giftarmålet mellom Agnes og Havtore til 1307/1308, då kongen stod midt oppe i konflikten med hertug Erik og var i arbeid med rettarbota frå 1308. Kongen takka herr Havtore med å gjere om bryllupsgåva og gje han eigedomen sin i Sarpsborg “for dei store tenestene som Vi jamnleg har fått av mågen Vår”.
Skea i Sørum, der Havtores farfar hadde tilhald, var også seinare ein av hovudgardane i Sudrheim-godset. Det er først med Havtore at Sørum blir omtala som hovudgard, og då i samband med den sysla han hadde på Romerike. Sørum kan tidlegare ha vore krongods, og det kan ha vore som syslemann og kongsfrende Havtore overtok garden. Ein hovuddel av Sudrheim-godset låg i Borgarsysla, m.a. storgarden Huseby i Onsøy, og med Borregård fekk eigedomen her ein kraftig tilvekst. I arveoppgjeret fekk eldstesonen Jon Borregård-/Huseby-delen, Sigurd fekk Sørum-delen med Giske, som vart hovudgarden til Sigurd.
Havtore Jonsson var ein mann i sin beste alder då han døydde, truleg midt i 40-åra. Siste gong vi høyrer om han, var 20. april 1319, då han saman med sju andre stormenn stod ved senga til den døyande kong Håkon og under eid lova å halde alle kongens forordningar om arvetal og riksstyre. Havtore var nok sjølv sjuk på den tid. Då forhandlingane mellom Noreg og Sverige om kongefellesskap vart sluttførde i juni 1319, var han anten død eller så sjuk at han ikkje kunne møte. Dei to sønene han hadde i ekteskapet med Agnes, Jon og Sigurd, var born på den tid, men dei skulle kome til å bli leiande innan stormannsgruppa i tida som følgde.
Kilder og litteratur
Isl.Ann.
NgL, rk. 1, bd. 3, 1849
DN, bd. 1 nr. 132, 156 og 213, bd. 3 nr. 97, bd. 4 nr. 95 og 370
RN, bd. 3 nr. 651, bd. 4 nr. 67
G. Munthe: “Heraldisk-historiske Optegnelser”, i SNFSH, bd. 4, 1836, s. 124f.
NFH, del 4, bd. 2, 1859
NHfNF, bd. 2:2, 1916
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
H. Sollied: “Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter. III. Sudrheims-ætten”, i NST, bd. 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402
K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972
G. Leistad: “Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig nytid”, i Asker og Bærum Historielag. Skrift nr. 37, 1997, s. 311–346
Portretter m.m.
Segl
Avtrykk av Havtore Jonssons segl finst på eit brev frå 1314, i RA, Oslo
Wikipedia (http://no.wikipedia.org/wiki/Havtore_Jonsson):
Havtore Jonsson (født 1275, død 1320) var en norsk adelsmann og lendmann av Sudreimsslekten (Sørum) på Romerike. Han var sønn til ridderen Jon Raude Ivarsson (død 1312) og ble gift med Håkon Magnussons uekte datter Agnes og dermed kongens svigersønn, noe som ga han politisk innflytelse. Etter kongens død i 1319 satt han i formynderregjeringen til han selv døde året etter.
Hans to sønner, og Håkon Magnussons barnebarn, Jon og Sigurd, omtalt som Havtoresønnnene spilte noe senere en politisk rolle under den etterfølgende kongen Magnus Eriksson som var deres fetter.
Havtore Jonsson var sysselmann på Romerike og eide en rekke gods og landområder rundt i hele Norge, herunder Borregård og halve Sarpefossen
--------------------
I en artikkel om «Sudrheimsætten og Romerike» diskuterer Eldbjørg Arnesen teoriene om Havtores slektsskapsforhold:
«Andreas Holmsen har påvist at en mengde jordegods ble konfiskert på Romerike av rikskongen, både i forbindelse med slittungenes og ribbungenes opprør i 1220-årene og i rikssamlingstiden nesten 200 år tidligere. Holmsen mener videre at den første lendmannen som ble etablert fra Sudrheimsætten på Romerike tidligst kom i 1237 [Andreas Holmsen: Nye studier i gammel historie, s. 121-124, 140-146]. Vi vet at det satt en meget fremstående sysselmann på Romerike så sent som i 1238 - brorsønnen til baglerkongen Filippus [Håkonar saga, kap. 276, 285]. Det ser videre ut til å ha manglet lokal øvrighet her under vårbelgenes opprør. Det er derfor mye som tyder på at tiden etter hertug Skules nederlag må bli det tidligste tidspunkt for etablering av en lendmann her.
Men etter den tid var altså Romerike et område som var pasifisert under kongens sterke ombudsmann. Ikke minst dette har vist Håkon V. at en forbindelse mellom kongehuset og Sudrheimsætten var en gunstig allianse. Og i Jon Ivarsson Raud har han hatt en trofast mann i de stormfulle årene mens stormannsregjeringen førte landets styre i brorens navn. Rent innenrikspolitiske forhold kan altså forklare giftermålet mellom Havtore Jonsson og Agnes Håkonsdatter.
Det er likevel et spørsmål om Jon Ivarssons sønn var «ættstor» nok til at forbindelsen kunne forsvares fra et dynastisk synspunkt. I og med at ekteskapet kom i stand, blir svaret selvfølgelig ja, men det kan være interessant å se litt nærmere på Havtore Jonssons sannsynlige avstamning. Henning Sollied har studert dette spørsmålet. Han mener Jon Rauds far må være Ivar av Skedjuhof, som nevnes flere ganger i Håkon Håkonssons saga som kongens sveithøvding, både i kampen mot ribbungene og senere i kampen mot vårbeigene og hertug Skule. Han nevnes riktignok aldri som lendmann, men det er intet bevis for at han ikke har blitt utnevnt til en slik verdighet i den rolige perioden etter hertug Skules fall. Det sterkeste indisium for at Ivar av Skedjuhof virkelig var Jon Ivarssons far, er imidlertid selve den gården som er knyttet til hans navn. Flere gårder i Norge kan ha hatt dette navnet i høymiddelalderen. Men Skea i Sørum, som også er avledet av Skedjuhof, gjenfinnes senere i Romeriksgodset til Jon Havtoresson. Gården var like høyt skyldsatt som Sørum i 1647, så mye taler for at den også kan ha vært herresete på 1200-tallet og at det var Ivar av Skedjuhof som hadde den. Denne mannen er derfor svært sannsynlig som Havtore Jonsons farfar.
Sollied har gjettet på at Ivars far var Olav Måk, sysselmannen som ble overfalt av ribbungene da han var i bryllup på Løren og senere falt i kampen mot dem. Håkon Håkonssons saga forteller at lendmannen Ale Varg var Olav Måks bestefar. Ale var gift med en datter til Harald Gille, og ifølge denne teorien ville Ivar av Skedjuhof være av kongeætt. Teorien er morsom, men kan aldri bli annet enn en dristig konjektur. Jeg tør ikke ta stilling til den.
Derimot er det bedre belegg for Henning Sollieds teori om en sammenheng mellom Sudrheimsætten og Reinsætten. Konstruksjonen bygger på at to av Jon Ivarson Rauds barnebarn og to av baron Tore Håkonssons barnebarn var firemenninger og måtte ha pavelig dispensasjon for å inngå ekteskap. Det er imidlertid mange muligheter for en felles stamfar. Vi vet intet om Agnes Håkonsdatters morsslekt. Vi vet heller intet om Havtore Jonssons mor, mormor og farmor. Dessuten vet vi ikke hvem som var baron Tore Håkonsons mor og besteforeldre - faren var erkebiskop Håkon. Det er derfor mange muligheter for søskenforbindelser blant ekteskapskandidatenes oldeforeldre. Men det faktum at det blant deres oldeforeldre fantes noen som var søsken er i seg selv et godt nok bevis på at de alle var av fremstående slekter. Blant den norske høyadelen giftet man seg standsmessig. Jon Ivarssons avstamning var god nok til at hans sønn kunne bli en konges svigersønn og fremtidige kongers far.» 1
Av hr. Jon Ivarssons barn var formodentlig hr. Havtore den eldste. Han ble trolovet med kongedatteren Agnes Håkonsdatter i 1302. Hun var dengang neppe stort mer enn 10 år gammel slik at ekteskapet mellom dem derfor først kan være inngått flere år senere, sannsynligvis omkring 1307. Antagelig var det i forbindelse med bryllupsfestlighetene at hr. Havtore fikk ridderslaget, og sannsynligvis samtidig må han være blitt utnevnt til baron. Han nevnes vel i kildene aldri uttrykkelig som baron, men i et brev av 29.06.1312 (DN IV 95) som han medutsteder, nevnes han foran hr. Snare Aslaksson, som gis baron-tittel i et brev av 20.03.1308 (DN IX 79). Sistnevnte datum blir altså «terminus ante quem» også for hr. Havtores utnevnelse. Ved den kongelige forordning av 17.06.1308 ble det nemlig bl.a. bestemt at baron (lendmann)-titelen for framtiden ikke skulle utdeles.
Trolovelsen med jomfru Agnes hadde sikkert sin politiske mening som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokratiet. Trolovelsen fant sted samtidig med at kongens ektefødte datter Ingebjørg ble trolovet med den svenske hertug Erik, og samtidig med vedtaket om nye regler for den kongelige arvefølge og for formynderstyrelsen. Etter de nye regler ble det mulig at også en uektefødt kongsdatters sønn kunne arve tronen.
Navnene Hafþórir og Hafþórr synes i begynnelsen av 1300-tallet å gå over i hverandre. Hr. Havtores navn gis som regel førstnevnte form, mens hans to sønner ofte bruker den kortere form i farsnavnet. Bortsett fra et tilfelle fra Härjedalen ved midten av 1200-tallet er hr. Havtore den første bærer av navnet i Norge. Derimot forekommer det på Island allerede på 900-tallet og i de følgende århundrer, om enn meget sjeldent. Navnet ble imidlertid også brukt i Sverige, og det sannsynligste er vel at det er kommet inn i Sudreims-ætten gjennom inngifte i en svensk ætt.
Sammen med faren var han tilstede i Mariakirken i Oslo i august 1309 ved hustruens halvsøsters trolovelse.
I medgift med hustruen fikk hr. Havtore av Kong Håkon 15 mindre gårdparter på Romerike, men i brev av 09.01.1312 (DN I 132) tilbakekalte kongen denne disposisjon og skjenket i stedet hr. Havtore og fru Agnes 6 markebol i Sorknes i Solør, antagelig hele denne gården. Selv om medgiften således ikke var helt ubetydelig var det altså ikke akkurat «det halve kongerike» hr. Havtore fikk med hustruen. Det var kanskje også pågrunn av dette at kongen et par dager senere, i brev datert Bergen 13.01.1312, skjenket sin måg «tuft ok gard varn j Sarpsborgh med lyckiuni ok fossenum allt vt i mitt arennar sua bræitt lyckian gjengr bræitt ofuan til» (DN III 97):
«Hakon með guðs miskunn Noregs konongr son Magnus konongs sændir allum monnum þæim sæm þetta bref sea eða hœyra q. g. ok sina. ver vilium at þer vitir. at firir hollrar þionostu saker. er ver hafum jamfnan rœynt af herra Hafþore Jons syni maghe vaarom þa hafum ver gefuet hanom ok hans logleghom ærfingia æftir hann till æfuenlegrar [æig]nar tuft ok garð varn j Sarpsborgh með lyckiunni ok fossenom allt vt i mitt arennar sua bræitt sem lyckian gengr bræitt ofuan till, skal hann þessa sama tuft ok foss vpp lata byggia ser til handa ok sinom ærfuingium, af þui firirbiodom ver huærium manne þessa vara [giof at] hindra eða talma firir hanom eða hans ærfingium, j nockorom lut. nema huæ[rr sem þat gerer] vili sæta vare sannre ræiði. Var þetta bref gort j Biargvinn s[iau] nattom æftir þrettanda dagh jola a þrettanda are rikis vars, herra Biarne Auðunar son jnsiglaðe en Thorgæir klærkr ritaðe.»
Sammendrag:
Kong Haakon Magnussön giver Hafthor Jonssön og Arvinger sin Gaard og Tomt i Sarpsborg (Borregaard) med Lykken og (Sarp-) Fossen til midt i Aaen langs Lykkens Bredde.
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Ved senere Segl forbundet medkgl. Stadfæst. af 1447, 1470, 1474 og 1507.
Fra «Regesta Norvegica», Bind III 1301-1319, nr. 757:
«Gavebrev fra kong Håkon Magnusson til svigersønnen Havtore Jonsson: For de tjenestene han har ytt kongen, får han og hans lovlige arvinger kongens tomt og gård i Sarpsborg med jordstykket og fossen.
Bjarne Audunsson beseglet, Torgeir klerk skrev.»
Av senere kongers stadfestelsesbrev og en riksrådsdom av 01.02.1474 fremgår at gaven gjelder Borregård med tilhørende fossefall, en eiendom som forble i hr. Havtores etterslekts eie til inn på 1600-tallet (DN III 903):
«Wij Hans meth gudz nade hoghboren førstis konningh Cristierns son karad kung til Danmarck retter arffwinge til Noriges rige hærtogh i Sleszwigh greffue j Holsten Stormaren Oldenborg oc Delmenhorsth gøre alle witherligt anno domini mcdlxx quarto ath skicket wor for oss oc for wort elskeligt radh kyndermøsse affthen j communet i Oslo her Swen Galle poo then ene sidhe oc Hans Eder poo then andre sidhee poo sin husfrwes weghne. kerde forne Hans Edher till her Swen Galle om en gardh som Borgergardh hether oc qwern oc qwernefoss meth som ther til ligger liggendes i Sarsborgh oc en annen qwernefoss som hether Steenbeck. thede forne Hans Edher oss breff som lwder poo forne Borgergardh oc qwernefoss som thette wort breff er wederfest fwnne wij for retthe ath forne Hans Eder poo sin husfrwes weghne [Her er i Originalen udeglemt: skall beholde eller noget lignende] Borgergardh oc qwernefoss til ewerdeligh eye henne oc hennes arffwinge en Steinbecks qwerne bruge oc beholde swo lenge som wor nadige herres kunges breff vtwiser en hwat som her (Swen) Galle haffuer vpboret aff renthen aff forne qwerne sidhen the komme j qwersethningh thet skall han j geen giffue jnnen thette oc poske. ther meth wore the wenner oc welsothe om alt thet som them j mellom haffwer waret. Jn cuius rei testimonium secretum nostrum presentibus impensum.
Datum die et loco quibus supradictis.»
Sammendrag:
Den udvalgte Konge Hans og Norges Rigsraad paadömme en Sag mellem Hr. Svein Galle og Hans Eder angaaende Borgegaard i Sarpsborg med Kvern og Fos samt Stenbek Fos, hvilket alt tildömmes Hans Eder paa hans Hustrus Vegne i Henhold til de vedheftede ældre Kongebreve.
Kilde: Efter Orig. p. Perg. i norske Rigsarkiv. Sigillat. forbundet med No. 97,794, 886 og Kongebrev af 20 April 1507 nedenfor.
Hr. Havtore omtales som medutsteder av et par brev av 29.06.1312 (DN IV 95) og 03.05.1314 (DN IV 107). Under sistnevnte er hans segl bevart.
Tiden omkring 1300 var mer en tid for jurister enn for historikere. Om Håkon V på sitt siste var opptatt av historiske vyer, kan være tvilsomt. Sikkert er at han, eller iallfall hans omgivelser, var opptatt med ved rettslige tiltak å forebygge fremtidige farer. Den 20.04.1319, tre uker før kongen døde, utferdiget kansleren Ivar Olavsson, merkesmannen Pål Eiriksson, kongens svigersønn Havtore og fem andre fremtredende menn et dokument (DN I 156) i Tunsberg. De vitnet at de hadde lovet kong Håkon og svoret på det hellige kors «og mange andre helligdommer» at de skulle overholde kongens ordning angående kongearv og formynderstyre. Dessuten hadde de svoret at de skulle være forlikte og samrådige «og ikke dra inn noen utenlandske menn til å ha borger, rå for sysler eller ha noen myndighet over Norges konges undersåtter, verken under rikets arvings mindreårighet eller siden når han er fullmyndig». Dette er siste gang Hr. Havtore nevnes i live.
Kongen døde 08.05.1319 og hans svigersønn hr. Havtore kort tid senere. Ifølge Gottskalks annaler døde hr. Havtore i 1319, ifølge Flatø-annalene i 1320 (Isl Ann. VIII og IX). I et brev utstedt i Tønsberg mellom 08.05.1319 og 08.05.1320 omtales hr. Havtore som død. At hr. Havtore ikke medbesegler unionstraktaten med Sverige som ble utstedt i Oslo omkring 28.06.1319 (DN VIII 50) kan tyde på at han da allerede var død eller ihvertfall for syk til å avgi møte.
Hr. Havtore var sysselmann på Romerike (DN I 213) og ihvertfall i 1319 medlem av Riksrådet. Foruten Sudreim og tallrike andre gårder på Romerike og i Solør må han ha eid adskillig gods i Borgesyssel. Enda i 1400 hadde således Idd, Rokke og Eidsbergs kirker gamle tiendekrav på hr. Havtores arvinger (RB side 545 f, 565).
Som sysselmann på Romerike, og han bygsle bort bort kongens jordegods. Et vitne attesterer i 1331 den praksis Havtore fulgte. Vitnet sier: «Jeg gjør kjent for dere at jeg var tilstede da Gisle på Odinshov lovet å sende ett skippund malt av hvert bruk på Odinshov til herr Havtore, og godt havremalt, og det skulle føres til Sudreim hvert år mens han (dsv. Havtore) hadde sysla, i stedet for den pliktveitsle som sysselmannen hvert år hadde rett til på Odenshov.» Den avløste pliktveitsla hadde vært holdt hvert år «mellom jul og Kyndelsmesse (dvs. 2. februar) for sysselmannen og fem tjenere og fem mynder, gjennom et helt døgn med full kost slik at sysselmannen ikke syntes å mangle noe».
Det var som bortbygsler av kongens to bruk på Odingshov sysselmannen tok denne pliktveitsla, og avløsningen. Om han hadde tatt den i egenskap av kongens ombudsmann i alminnelighet, ville dette ellers vært like ulovlig, etter Landsloven og senere forordninger. Ombudsmannens ulovlige tilleggsytelser blir i dette dokumentet betraktet som ordinære, noe det gjelder å vitnefeste. De må altså ha vært utbredt.
Fra hans to sønner Jon og Sigurd nedstammer en tallrik etterslekt.
Det sto ikke den norske kongen fritt å fatte avgjørelser i riksstyret. Først og fremst måtte han gjøre vedtak i samråd med det riksbærende aristokratiet. Ettersom hirden var den organisatoriske rammen for landets verdslige aristokrati i størstedelen av perioden 1240-1350, fattet hirdstevnet, hirdens eget korporasjonsorgan, ikke bare vedtak for selve hirdorganisasjonen, men også for riksstyret. Hirdkorporasjonens betydning for kongedømmets politikk kommer tydelig frem både i den bevarte «hirdskråen», korporasjonens egen lov, og i tronfølgelovene av 1260 og 1273.
Hirdskråen omtaler kongens høyeste rådgivere blant hirdmedlemmene, og tronfølgelovene bestemte at lendmennene (de senere baronene) og andre «hirdstjorer» (hirdoffiserer) skulle avlegge en ed ved konungstekja som ikke bare forpliktet dem til å styrke kongen med sine råd, men som også gjorde disse hirdmennene medansvarlig for at kongen holdt eden sin til undersåttene om å holde lovene. Edsavleggelsen plasserte de nevnte hirdmennene i en posisjon mellom konge og undersåtter, med forpliktelser til begge sider. Eden uttrykte de fremste hirdmennenes kontrollerende, avbalanserende funksjon i forhold til den personlige kongemakten. Det nye, og det som pekte fremover, var altså at de fremstående hirdmennene ble tilkjent denne kontrolloppgaven ikke bare på egne og hirdkorporasjonens vegne, men også på vegne av alle kongens undersåtter. Dette er ett av flere vitnesbyrd om at hirden i løpet av 1200-tallet hadde utviklet seg fra å være et relativt begrenset militærfølge for kongen til å bli en riksomfattende organisasjon for landets maktelite og dermed en helt grunnleggende del av det norske kongedømmets forvaltningsapparat.
At hirdorganisasjonen ble riksomfattende med medlemmer spredt rundt omkring, medførte imidlertid at hirdstevnet ikke kunne fungere som et daglig råd for den ambulerende kongen. Den norske kongen hadde rådgivere rundt seg helt fra det norske kongedømmet ble etablert, men det er umulig å fiksere et tidspunkt for når vi kan regne med en rådsinstitusjon. Under Håkon Håkonsson og sønnen Magnus ble en rådgiverkrets øyensynlig et mer fast element i styret av riket, bestående av en mindre gruppe kongsfrender, hirdmedlemmer, enkelte nærstående lendmenn og en eller flere biskoper. Sammensetningen kunne variere etter tid og sted, og kretsen kunne bli supplert med prelater og lokale hirdmedlemmer fra steder der kongen reiste. Den økende betydningen til den mer snevre kretsen av rådgivere kom ikke minst tydelig frem i samband med det aktive lovgivingsarbeidet under Magnus Lagabøte.
Et viktig steg på veien frem mot en rådsinstitusjon ble tatt under Eirik Magnussons umyndighetstid. Situasjonen tvang frem et mer organisert kollegium av fremstående verdslige stormenn som styrte i kongens sted og navn. Denne rådgiverkretsen fortsatte å øve en dominerende innflytelse under hele kong Eiriks regjeringstid, også etter at han var blitt myndig. Etterfølgeren, Håkon V Magnusson, var provosert av rådsherrenes posisjon og politikk under broren Eiriks regjering og omtalte i negative ordelag «den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom og likedan nå en tid siden». Kong Håkon forsøkte derfor på ulike måter å styrke kongens kontroll over riksstyret for som han sa å ta «vår fedrearv, hele Norges konges rike under vårt rådvelde». Blant annet fengslet og henrettet han fremstående rådgivere fra brorens regjeringstid.
Aristokratiets nøkkelrolle for kongedømmets eksistens og funksjoner tilsa imidlertid at kongen ikke kunne regjere uten et råd av stormenn. Kongsrådet spilte derfor en sentral rolle også i Håkon V's regjeringstid, særlig innen rettsvesenet og i utenrikspolitikken, men det tok også del i politiske beslutninger generelt. Vi kjenner ikke til om det eksisterte en grad av formell organisering når det gjaldt medlemmer, medlemstall og oppgaver, men av kildene ser vi at både verdslige og geistlige menn opptrådte som kongelige rådgivere.
Betegnelsen «rikets råd» i stedet for kongens råd dukker første gang opp i det norske kildematerialet i Håkon V's rettarbot fra 1302 om en mulig fremtidig organisering av et formynderstyre. Rettarbota hadde etter alt å dømme samband med at datteren Ingeborg skulle troloves med hertug Erik, og inneholdt faste regler for rådets sammensetning og oppgaver. At et eventuelt fremtidig formynderråd ble kalt «rikets råd» i stedet for «kongens råd», kom sannsynligvis av at et slikt råd nødvendigvis ville få en mer selvstendig funksjon under en umyndig konge. Av totalantallet på tolv skulle fire av rådgiverne, deriblant kansleren som leder og merkesmann, ta seg av det daglige riksstyret med utgangspunkt fra kongsgården. De resterende åtte skulle være spredt rundt i landet og føre tilsyn med kongedømmets lokale ombudsrnenn. Én gang i året skulle hele rådet samles med to biskoper for å drøfte rikets anliggender. De to biskopene skulle dessuten ha som særlig oppgave å føre tilsyn med rikets skattkammer sammen med de fire rådgiverne i kongsgården og motta årlig regnskap for kronens inntekter og utgifter.
Tronskiftet i 1319 medførte behov for et formynderstyre for den treårige kong Magnus. Brevet som ble satt opp i forbindelsen med avtalen mellom nordmenn og svensker i Oslo i 1319, ble da også fra norsk side beseglet med «det alminnelige seglet til rikets råd i Norge». Likevel oppfylte ikke det formynderstyret som ble etablert under Erling Vidkunnssons lederskap i 1323, fullt ut bestemmelsene fra 1302. Formynderrådet med drottseten i spissen var mer dominert av de verdslige stormennene enn hva kong Håkon V hadde lagt opp til, og gjenspeilte etter alt å dømme det verdslige aristokratiets styrke i 1320-årene.
Magnus Erikssons umyndighetstid ga dermed rom for de norske stormennene til å omdanne og konsolidere kretsen av rådgivere rundt kongen til et «riksråd». Også det at hirdorganisasjonen med hirdstevnet forsvant i samme periode, bidro til at de verdslige stormennene hadde behov for å bygge ut et politisk organ som kunne artikulere aristokratiets interesser i riksstyret og balansere kongens personlige makt. Som myndig konge forsøkte Magnus Eriksson illustrerende nok å holde rådet utenfor deler av riksstyret i både Norge og Sverige. Det var en fåfengt politikk på lang sikt fordi aristokratiet hadde for sterke maktpolitiske interesser knyttet til rådets eksistens til at det var mulig for kongen å neglisjere rådets deltakelse i beslutninger. Riksrådet var allerede veletablert i den norske riksforvaltningen, der det hadde funksjon som aristokratisk interesseorgan, samtidig som det var et samarbeidsorgan for kongen i styret av landet.
På tross av dette fortsatte samarbeidet mellom konge og riksråd å variere i den daglige politikken. Ikke minst skyldtes dette at middelalderen sammenliknet med vår tid ikke hadde sans for formelt å avgrense politiske organ og deres myndighetsområde, noe som igjen blant annet hang sammen med det nevnte fraværet av atskilte samfunnssfærer. Denne mangelen på klare formelle grenser for å utøve myndighet kommer til uttrykk i den svenske landslovens bestemmelser om riksrådet fra rundt 1350. Her het det at kongen skulle velge rådet, som skulle bestå av erkebiskopen foruten et «hensiktsmessig» antall biskoper, samt tolv verdslige menn. Imidlertid presiserte loven karakteristisk nok ikke rådets kompetanse i riksstyret.
Den rådseden som den svenske landsloven foreskrev for riksrådene, uttrykte klarere enn de tilsvarende norske edene fra slutten av 1200-tallet at rådsherrene hadde en kontrollerende funksjon både overfor konge og overfor befolkning. Riksrådet ble foreskrevet å skulle stå i en meklerstilling mellom konge og undersåtter ved å representere «riket», et begrep som i loven var løsrevet fra begrepene «konge» og «allmue» og gitt en egen eksistens og betydning uavhengig av disse.
Utviklingen av et riksråd løp noenlunde parallelt i de tre nordiske rikene. I alle landene var formynderperioder grunnleggende for utviklingen mot et riksråd, men svenske og danske historikere har i tillegg lagt stor vekt på at henholdsvis Sverige og Danmark var valgriker. Valgsituasjonen krevde etter hvert et organ med valg- og kontrollrett overfor kongen, og et slikt organ måtte ut fra datidens maktpolitiske grunnstrukturer være et aristokratisk organ. Trass i at Norge ikke var et valgkongedømme, eksisterte det imidlertid også her i landet elementer av valg i tronfølgen, ikke minst i forholdet mellom hirden og kongen. Da hirden forsvant på begynnelsen av 1300-tallet, fremsto riksrådet, i kraft av å være aristokratiets fremste politiske organ, som hirdstevnets arvtaker i rikspolitiske vedtak, for eksempel om tronfølgen.
Forskjellen i innhold mellom de norske 1200-talls-edene og den rundt åtti år yngre svenske eden, må derfor hovedsakelig gjenspeile den mellomliggende utviklingen av kongens råd til et etablert riksråd i de respektive landene. Også i Norge ble det formelt anerkjent at riksrådet representerte det norske riket. Etableringen av riksrådet er samtidig uttrykk for en sterkere grad av institusjonalisering av riksstyret, noe som igjen ga den politiske organisasjonen i Norge et sterkere elitistisk preg, med klarere skillelinje mellom den daglige styringseliten og resten av befolkningen, enten det gjaldt medlemmer av aristokratiet eller bønder. Hirdorganisasjonens forsvinning kan koples til denne utviklingen. Et annet utslag av det samme var at antallet riksmøter ble færre etter 1280. Utover på 1300-tallet kom større møter av geistlige og verdslige stormenn aldri opp mot 1200-tallets når det gjaldt antall, deltakere og omfang. Folkets aksept av riksstyret skjedde primært ved tronskifter, mens det ikke lenger var samme behov for styringseliten til å konsultere bredere lag av undersåttene, både aristokrater og bønder, i det daglige styret.
Det økende elitepreget og avstanden til befolkningen fra riksstyret side kom også til uttrykk ved at det ble reist stenborger som støttepunkt i kongedømmets riksomfattende styringsapparat.
Tekst: Tore Nygaard
Kilder:
Eldbjørg Arnesen: «Sudrheimsætten og Romerike», artikkel i Romerike Historielags årbok 1982, bind XII, side 19-21.
Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-118. Cappelen's Norges Historie, Bind 3, side 275, 458. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 173-176. Norsk Biografisk Leksikon, Bind V (1931), side 546-547. Aschehougs Leksikon 1974, «Sudreim». Axel Coldevin: Elingaard, Et gammelt herresete og dets historie, side 11. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 825. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 95.
--------------------
Sudreim Raumarike Norge
Jon Rovas tredje sønn. Overtok baroniet Suderheim etter faren. Han var Kong Håkon V's rådgiver og svigersønn. Fikk i 1312 Borregård ved Sarpsborg av kong Håkon.
-------------------- Han var sønn til Jon Raud Ivarsson, som var baron på Romerike. Haftor Jonsson Sudrheim var en rik og mektig person med stor innflytelse, og med store eiendommer fordelt rundt i landet. Julen 1312 gav kong Håkon V. Magnusson sitt storgods Borregaard - med kongsgård og festning - til sin svigersønn. Haftor Jonsson Sudrheim hadde i en årrekke vært en av de mest trofaste tilhengerne til kongen. Den senere storgården Hafslund var en del av det daværende Borregaard. Haftor Jonsson Sudrheim ble i 1319 medlem av den daværende formynderregjeringen som styrte landet - etter kong Håkon V. Magnussons død. Familien bodde på Sudrheim på Romerike i Akershus. Haftor Jonsson Sudrheim var en rik och mäktig person med stor inflytande i Norge. Han hade stora egendomar runt om i Norge. Julen 1312 gav Kung Håkon V. Magnusson sitt stora gods Borregaard, med kungsgård och fästning, till sin svärson. Haftor Jonsson Sudrheim hade då i många varit en av de mest trogna anhängarna till kungen. Den senare stora gården Hafslund var en del av dåvarande Borregaard. Haftor Jonsson Sudrheim Blev år 1319 medlem av den dåvarande förmyndarregeringen som styrt landet efter kung Håkon V. Magnussons. Familjen bodde på Sudrheim på Romerike i Akershus. (Källa: Från Norge bygdeboken "Srum herred"
Haftor gifte sig med Prinsessa Agnes Håkonsdotter till Sudhreim, dotter till Kung Håkon V "Hålägg" (Longleg) Magnusson AV NORGE och Katarina Sigurdsdatter. (Prinsessa Agnes Håkonsdotter till Sudhreim föddes ungefär 1292 och dog under 1319 i Sudreim, Skedjuhof.)
-------------------- Kopiert fra nettside
1312, Fikk Borregård av kong Håkon. Sysselmann
----
http://no.wikipedia.org/wiki/Havtore_Jonsson
Havtore Jonsson (født 1275, død 1320) var en norsk adelsmann og lendmann av Sudreimsslekten (Sørum) på Romerike. Han var sønn til ridderen Jon Raude Ivarsson (død 1312) og ble gift med Håkon Magnussons uekte datter Agnes og dermed kongens svigersønn, noe som ga han politisk innflytelse. Etter kongens død i 1319 satt han i formynderregjeringen til han selv døde året etter.
Hans to sønner, og Håkon Magnussons barnebarn, Jon og Sigurd, omtalt som Havtoresønnnene spilte noe senere en politisk rolle under den etterfølgende kongen Magnus Eriksson som var deres fetter.
Havtore Jonsson var sysselmann på Romerike og eide en rekke gods og landområder rundt i hele Norge, herunder Borregård og halve Sarpefossen.
--------------------
Hafthor Jonsson, (Havtore Jonsson), född 1275, död 1320, var en norsk storman och fogde, son till riddaren Jon Raud Ivarsson (död 1312) från vilken ...
-------------------- Baron, riddare och riksråd Haftor Jonsson Sudrheim (Sörum) Ringerike, Norge( ca. 1270-1319) han dog i Borregård, Norge i en ålder av ca 49 år. Halftor Jonsson gifte sig med Prinsessan Agnes Håkonsdatter till Sudhreim (1290-1319) De fik sonen Jon Haftorsson Roos (ca. 1312-1397) och Sigurd Haftorsson Roos (-)
-------------------- Fikk kongsgården i Sarpsborg (Borregaard) av sin svigerfar i 1312, gården ble da adelig residens. Satt da allerede på Sudrheim (Sørum) på Romerike. Også Elingård hørte til hans gods. -------------------- Havtore Jonsson, død 20. april 1319, Nøyaktig fødselsår og fødestad er ikkje kjende; ); dødsstaden er ikkje kjend; ca. 1275–1319 el. 1320. Riddar, syslemann, kongeleg rådgjevar og stor godseigar. Foreldre: Baron Jon Ivarsson Raud (ca. 1245–ca. 1312); moras namn er ikkje kjent. Gift truleg 1307 el. 1308 (trulova 1302) med Agnes Håkonsdotter (nemnd 1302–12). Far til Jon Havtoresson (ca. 1312–ca. 1390) og Sigurd Havtoresson (ca. 1315–ca. 1392); svoger av Torvald Toresson (ca. 1250–etter 1330) og Ingebjørg Håkonsdatter (f. 1301– død trolig 1361).
Havtore Jonsson høyrde til krinsen av nære rådgjevarar til Håkon 5, og som kongens svigerson hadde han ein framskoten posisjon. Han var av den kjende Sudrheim-(Sørum-)ætta og hadde truleg kongeblod i årene. I tillegg var han kongetru, ein kombinasjon som kan forklåre at kong Håkon gav han si utanomekteskapelege dotter til ekte.
Slektsbakgrunnen til Havtore Jonsson er omdiskutert. Faren, Jon Ivarsson Raud, er siste gong omtala juni 1312 og døydde truleg like etter. Med tilvising til Gustav Storm har både Halvdan Koht (i NBL1) og andre historikarar ført inn Jon på Sørum, nemnd i sagaen som Håkon Håkonssons frende, som Jon Ivarssons farfar, men Henning Sollied avviser det. Han har sannsynleggjort at far til Jon Ivarsson var Ivar av Skedjuhov (Skea på Romerike), og han finn det “meget nær å slutte” at Ivar var son til stormannen Olav Mok, som vart drept av ribbungane 1224. Kongsfrenden Jon plasserer Sollied på Sørum i Luster (Sogn), men det har også vorte gissa på (Geirr Leistad) at han høyrde til Sudrheim-ætta og var nærfrende til Ivar av Skedjuhov.
Jon Ivarsson Raud hadde fem born; i tillegg til Havtore, som truleg var eldst, var det sønene Ivar (død 1309) og Tore (med tilnamnet Tinghatt, død 1310) og døtrene Ragnhild og Ragndid (den første gift med baronen Sæbjørn Helgesson, den andre med riddaren Torvald Toresson av Papøy på Hjaltland). Både Ivar og Tore Tinghatt hadde riddarstatus, og begge fall i slag.
Trulovinga mellom Havtore og jomfru Agnes skjedde 1302. Vi veit ikkje sikkert når bryllupet stod, men dersom vi går ut frå at Havtore fekk riddarslaget samstundes med at han vart kongens svigerson, kan det ha vore ca. 1307. Første gong Havtore er omtala med herretittel, er rett nok 1312. Saman med faren og andre framståande menn ferda han dette året ut brev om makeskifte mellom Mariakyrkja i Oslo og Hovudøy kloster, og etter plasseringa i brevet må han ha lengre ansiennitet enn ein annan av utferdarane, Bjarne Audunsson, som er omtala med herretittel 1308.
I heimanfølgje fekk jomfru Agnes 15 gardpartar på Romerike, med samla skyld noko over 5 markebol. 1312 drog kongen gardpartane inn att under kongedømet “til æveleg eigedom”, og i staden la han ut Sorknes i Solør med ei skyld på 6 markebol. Det kan vere naturleg å tolke dette slik at kongen la ut eigedomar av sitt patrimonium eller private jordegods då dottera gifte seg. Då han gjorde om gåva – truleg etter bøn frå svigersonen – tok han ein gard av det eigenlege krongodset (bona corona), og i staden overførde han til krona det han tidlegare hadde lagt ut av privatgodset. Ein slik praksis, som var vanleg i Vest-Europa, har vi også andre døme på i Noreg, men sidan Noreg var eit arverike, var skiljet mellom patrimoniet og bona corona ikkje så absolutt her. Berre fire dagar seinare fekk herr Havtore ei ny storstilt gåve, nemleg kongens tomt og gard i Sarpsborg med jordstykke og fossefall. Dette var det seinare Borregård, som vart verande i etterslekta til Havtore Jonsson til fram på 1600-talet.
Bortfestinga av jomfru Agnes var ei klår politisk handling. Samstundes med at han sikra seg stønad frå den mektige Sudrheim-ætta, feste Håkon den eittårige dottera si, Ingebjørg, til den svenske hertug Erik, og gjekk i gang med å utarbeide nye reglar for den kongelege arvefølgja, riksstyret og eit framtidig formyndarstyre. I dette mønsteret høver det også å setje giftarmålet mellom Agnes og Havtore til 1307/1308, då kongen stod midt oppe i konflikten med hertug Erik og var i arbeid med rettarbota frå 1308. Kongen takka herr Havtore med å gjere om bryllupsgåva og gje han eigedomen sin i Sarpsborg “for dei store tenestene som Vi jamnleg har fått av mågen Vår”.
Skea i Sørum, der Havtores farfar hadde tilhald, var også seinare ein av hovudgardane i Sudrheim-godset. Det er først med Havtore at Sørum blir omtala som hovudgard, og då i samband med den sysla han hadde på Romerike. Sørum kan tidlegare ha vore krongods, og det kan ha vore som syslemann og kongsfrende Havtore overtok garden. Ein hovuddel av Sudrheim-godset låg i Borgarsysla, m.a. storgarden Huseby i Onsøy, og med Borregård fekk eigedomen her ein kraftig tilvekst. I arveoppgjeret fekk eldstesonen Jon Borregård-/Huseby-delen, Sigurd fekk Sørum-delen med Giske, som vart hovudgarden til Sigurd.
Havtore Jonsson var ein mann i sin beste alder då han døydde, truleg midt i 40-åra. Siste gong vi høyrer om han, var 20. april 1319, då han saman med sju andre stormenn stod ved senga til den døyande kong Håkon og under eid lova å halde alle kongens forordningar om arvetal og riksstyre. Havtore var nok sjølv sjuk på den tid. Då forhandlingane mellom Noreg og Sverige om kongefellesskap vart sluttførde i juni 1319, var han anten død eller så sjuk at han ikkje kunne møte. Dei to sønene han hadde i ekteskapet med Agnes, Jon og Sigurd, var born på den tid, men dei skulle kome til å bli leiande innan stormannsgruppa i tida som følgde.
Havtore Jonsson. (2011-11-04) I Store norske leksikon. Hentet fra http://snl.no/.nbl_biografi/Havtore_Jonsson/utdypning
Haftor Jonson Sudrheim. baron, riksråd. Født omkring 1275 i Sørum, Akershus. Død 1319 i Borregård, Sarpsborg, Østfold.Gift omkring 1307 -------------------- from Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Haakon_V_of_Norway
In 1302, Agnes Håkonsdotter (1290–1319), his illegitimate daughter, married Havtore Jonsson (1275–1320) who was a Norwegian nobleman (lendmann) and sheriff of Akershus (Sudreimsslekten) in Romerike. Their two sons, collectively referred to as Havtoresønnnene, became central in Norwegian politics. Jon Havtoresson (ca. 1312-ca. 1390) and Sigurd Havtoresson (ca. 1315-ca. 1392) played leading roles in Norwegian politics during the reign of their cousin, King Magnus Eriksson.[2][3] |  |
G e n v ä g a r
